En måned...

Nå er det akkurat en måned til jeg drar, og jeg begynner virkelig å kjenne det nå. Plutselig blir alt så veldig forsterket; gleden, iveren, spenningen og forhåpningene. Og så er det bekymringen, selvfølgelig. Redselen for at jeg kommer til en dårlig vertsfamilie, hvor mye jeg kommer til å savne familie og venner, og alle slike ting som kan rive deg i stykker.  Men de prøver jeg å gjemme bort i et mørkt hjørne, og heller tenke på det positive. Så får det bli som det blir rett før avreise. For jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å overse det da. Men akkurat nå er det de positive og glade følelsene som tar overhånd, og jeg gleder meg skikkelig, som en liten unge! For innerst inne vet jeg jo at det kommer til å bli helt supert, det kommer til å gå bra! Og jeg skal nyte det skikkelig!

Ååh, jeg kommer til å savne dere!

Sommerferien er snart over, og egentlig kjenner jeg at det er bra, jeg er rett og slett litt lei av ferie nå. Rastløsheten, det å ikke ha noe bestemt å gjøre, men bare sitte foran tven eller pcen hele dagen, uten mål og mening. De fleste har nå begynt å klage på at det snart er skolestart igjen, mens jeg ikke har noe i mot det. Men det er jo også sikkert fordi jeg skal reise bort, og gleder meg så innmari mye til det! Hvis jeg bare skulle begynne på skole her i Tromsø igjen, på den samme linja, så hadde nok situasjonen vært annerledes. Da hadde jeg nok også vært en av klagerne, som jeg nå klager over, haha. Samtidig prøver jeg å ikke skape så alt for store forhåpninger, for ting blir nok ikke helt som jeg forestiller meg. Jeg håper bare at det er til det bedre! Og hvem vet; kanskje jeg møter The Duke of Cambridge? haha

Pink - Heartbreak Down