Nothing compares to you

Nå er det under to uker igjen til jeg drar, utrolig rart å tenke på! Jeg har heller ikke så veldig lyst til å tenke for mye på det, jeg vil ikke tenke på at jeg skal dra fra familien min og alle dem jeg er glad i. Jeg klarer liksom ikke for meg hvordan det blir uten dem, jeg har jo dem rundt meg hele tiden, og de er her og støtter meg når jeg trenger det. Når jeg er kommet dit bort, over dammen, da er jeg jo alene, på egen hånd. Selvfølgelig er jo mange av vennene mine med, men det kan aldri sammenlignes med familien. Jeg håper jeg utvikler et bra forhold til vertsfamilien min, at de bryr seg om meg, for jeg vet ikke hvordan det ellers skal gå. Siden de får betalt for at vi bor der er det jo alltids en sjanse for at de har meg der for å tjene penger, og at de egentlig ikke bryr seg. Men jeg prøver å ikke tenke på det, jeg får ta det som det kommer!