Nå sitter jeg på biblioteket i byen, på Grand Arcade, for jeg har nemlig en laang pause midt på dagen på torsdager, fra 11.00 til 15.30. Og hva er vel ikke bedre da enn å geeke litt på biblioteket? Hehe, vel, det går jo for det meste i serier da, har sett et par episoder Frustrere Fruer for å slå i hjel tida. Men jeg kjenner at hodepinen sniker seg innpå, får bare helle i meg et par liter vann og håpe at det holder.
Det er litt morsomt å se rundt her, for det er rett og slett bare to typer folk her inne; enten gamle folk som leser avisa og ser rundt seg med sure blikk, eller studenter som jobber på spreng og er helt slukt opp av arbeidet sitt. Og så er det meg da, som sitter her og tar opp en plass helt unødvendig. Men bryr jeg meg? Nei. Og det er forbudt med mobiltelefoner her inne, iallefall å bruke dem, og rett over meg sitter en jente som forlot plassen sin tidligere, og da ringte jo selvfølgelig mobilen hennes. DEN ringetonen, og jeg tror faktisk alle her inne så denne veien. Prøvde å late som ingenting, for ville jo ikke at de skulle tro det var meg, og når hun kom tilbake så fikk hun virkelig høre det. For ellers er det nemlig helt stille her inne, det eneste man hører er susingen fra rulletrappa. Veldig deilig med ro og fred, men jeg føler jo at jeg må sitte helt musestille og puste så stille jeg kan. Gjør meg ikke noe heller, alternativet er så mye verre når jeg i tillegg ikke føler meg helt vel. Og nå skal jeg kjøre i gang enda en episode, så dere kan kose dere med denne sangen imens! Adios!
Det er litt morsomt å se rundt her, for det er rett og slett bare to typer folk her inne; enten gamle folk som leser avisa og ser rundt seg med sure blikk, eller studenter som jobber på spreng og er helt slukt opp av arbeidet sitt. Og så er det meg da, som sitter her og tar opp en plass helt unødvendig. Men bryr jeg meg? Nei. Og det er forbudt med mobiltelefoner her inne, iallefall å bruke dem, og rett over meg sitter en jente som forlot plassen sin tidligere, og da ringte jo selvfølgelig mobilen hennes. DEN ringetonen, og jeg tror faktisk alle her inne så denne veien. Prøvde å late som ingenting, for ville jo ikke at de skulle tro det var meg, og når hun kom tilbake så fikk hun virkelig høre det. For ellers er det nemlig helt stille her inne, det eneste man hører er susingen fra rulletrappa. Veldig deilig med ro og fred, men jeg føler jo at jeg må sitte helt musestille og puste så stille jeg kan. Gjør meg ikke noe heller, alternativet er så mye verre når jeg i tillegg ikke føler meg helt vel. Og nå skal jeg kjøre i gang enda en episode, så dere kan kose dere med denne sangen imens! Adios!
Innlegg nr 130!
0 ord:
Legg inn en kommentar